Den nåværende avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) utløper i desember 2009, og myndighetene og hovedorganisasjonene i arbeidslivet vil i løpet av høsten 2009 diskutere nærmere hvordan IA-samarbeidet kan videreføres i årene fremover.
@Progrsekr (Programsekretær Høyre) meddelte på Twitter følgende melding:
«JA» mener jeg, men kanskje bør den modifiseres.
Mitt standpunkt er at prinsippet som IA-avtalen er bygd på er god. Her er det et forpliktende sammarbeid mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og stat bl.a. om å tilrettelegge slik at langtidssykmeldte raskest mulig kommer tilbake i arbeid. Jo lenger en er borte fra arbeidsplassen sin på grunn av sykdom, jo vanskeligere er det å komme tilbake.
Ett av argumentene mot IA-avtalen er kostnaden. Det koster med spesiell tilrettelegging av arbeidsplasser. Det er dessverre slik at arbeidstaker ikke alltid klarer å yte 100 % i jobben den første tiden. Kanskje kommer arbeidstaker aldri tilbake i samme arbeidstempo som før sykdom. Noen må betale regningen for det. Denne «noen» kan lett bli arbeidsgiver. En arbeidsgiver som allerede har høye kostnader i forbindelse med å ha arbeidstakere.
Regnestykket er egentlig fryktelig vanskelig. Ikke minst med tanke på hvilke faktorer og forutsetninger en skal legge til grunn:
- Alder: Hvor mange yrkesaktive år gjennstår før ordinær pensjonsalder. Det er dessverre svært mange, som av ulike medisinske grunner, går over til uførepensjon 20 år før de blir alderspensjonister.
- Grad av uførhet: Klare arbeidstaker å komme delevis tilbake i arbeid er det en personlig seier. Forhåpentligvis er det også en seier for arbeidsgiver som da får beholde kompetansen som er opparbeidet av vedkommende.
- Humanregnskap: Mange ønsker å fortsette i jobben sin så mye som de klarer. For mange vil det å falle utenfor og ikke kunne jobbe lenger føre til dårligere livskvalitet. Humanregnskapen er umulig å sette en pris på.
Flere av delmålene i IA-avtale er det vanskelig å måle effekten på. Vi må også stille spørsmålet om hvilken regnskap som skal være viktigst: Kapitaløkonomi eller humanøkonomi?
For delmålet som gjelder å inkludere arbeidstakere som ikke er tilknyttet en arbeidsplass er utfordringene store. Det kan være flere grunner til at de ikke er i arbeid, både fysiske og psykiske. Ofte er dette personer som trenger spesiell oppfølging på arbeidsstedet for å mestre det å være i arbeid. Da skjønner jeg godt at små private bedrifter ikke har resurser til å gi den oppfølging som er nødvendig.
Jeg håper og tror at partene i arbeidslivet, sammen med myndighetene vil komme frem til videreføring av IA-avtalen. Selvsagt med forbedringer der det er påkrevd. I prosessen her må en huske på at det er den sykmeldte som er i sentrum og som er den viktigeste parten her. Det er mennesker som av ulike grunner trenger hjelp til å komme inn i, eller tilbake til yrkeslivet. For AS Norge er det viktig at flest mulig står lengst mulig i jobben sin. Det er jo vi som skal finansiere godene som vi har i vårt samfunn.
Kilder:
